Ben Gvir, dødsstraff i Israel og jødedommen

Den høyreekstreme parlamentarikeren Limor Son Har-Melech har fremmet lovforslag i Knesset om å utvide dødsstraff i Israel (se * under) til å også gjelde mordere av israelske statsborgere med statsfiendtlige motiver. Har-Melech tilhører Otzma Yehudit, som ledes av Itamar Ben-Gvir. Det er flere versjoner av lovforslaget, og flere endringer er også foreslått. Den gikk gjennom første "lesning" i Knesset med lavt antall stemmende. Forslaget er også møtt sterk kritikk og sterke fordømmelser i Israel og utenfra.

Nylig stilte Ben-Gvir (som er statsråd for nasjonal sikkerhet i Netanyahus koalisjonsregjering) offentlig med en pin utformet som et galgestikk. Jeg skal ikke kommentere nærmere selve lovforslaget i denne omgang, men vil her sette dette i sammenheng med jødisk lære.

Den som leser Tanakh (den hebraiske bibelen, det kristne kaller "Det gamle testamentet) vil fort se at det er mye snakk om dødsstraff.

Det historiske kilder viser om om hvordan det ble satt ut i praksis, tyder på to ting:

• Det ble svært sjeldent og bare unntaksvis praktisert. En domstol som dømte noen til døden hvert syvende år ble ansett som "voldelig" etter en oppfatning, en som ila straffen hvert 70. år "blodtørstig". Selv om rabbinerne vedgikk at trusselen om dødsstraff virket avskrekkende, så mente de den i praksis ikke burde anvendes.
• Det var en ualminnelig høy bevisbyrde for at noen skulle dømmes til døde. To vitner med kjennskap til hverandres vitnesbyrd måtte stille, den tiltalte måtte advares umiddelbart før forbrytelsen om straffeansvaret, måtte erklære intensjonen om å gjennomføre forbrytelsen til tross for advarselen, og måtte faktisk gjennomføre den. All mulig tvil skulle komme tiltalte til gode. Rambam, for eksempel, erklærte at det er bedre at tusen mordere går fri enn at én henrettes urettmessig.

En god oversikt er å finne i denne fagfellevurderte artikkelen.

Ben Gvir og hans partifeller går gjerne med kippah for å gi inntrykk av å være religiøse, og det er mulig de overholder andre synlige tegn på jødisk religiøst liv. Men i denne saken beveger de seg langt fra den rettspraksis rabbinerne fremmet og som burde være veiledende og helst restriktivt nådefull også i dag.

At de annonserer sitt uhyrlige standpunkt på denne måten gjør saken enda verre. Talmud forteller som en del av midrash at Gud nekter englene å lovprise at faraos hær drukner, fordi også de – faraos soldater – er Guds skapninger. Underforstått: selv når et dødsfall er rettmessig, er det ingenting å feire.

Man kunne kanskje ønske at folk som tok på seg kippah og erklærte seg som religiøse også fikk de egenskapene de påberoper seg. Men slik magisk effekt finnes ikke, hvilket denne saken bevitner.

*: Israels lovverk tillater dødsstraff for landsforræderi, folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og forbrytelser mot det jødiske folket. To er blitt henrettet under dette lovverket, den siste Adolf Eichmann var i 1962. Den andre i 1948 i det som synes å ha vært et justismord.