Etter at Israels ambassadør nylig omtalte J Street som en "kreft", er det igjen oppstått en diskusjon om hva som er "akseptabel" israel-aktivisme innenfor jødisk liv, der "telt" metaforen ofte tas i bruk – selv om de fleste mener at det jødiske teltet er og skal være stort med god plass under taket, er det ikke ubegrenset plass. Man kan ikke bare ved å omtale seg som "jødisk" finne aksept blant alle jødiske organisasjoner.

Folk har naturligvis den menneskelige tendensen til å trekke grensen der det er beleilig for dem, men det kan være greit å starte med noen ytterpunkter.

• På den ene siden er kritikk av den israelske regjeringens politikk klart innenfor, både prinsipielt og pragmatisk: hvis det er greit å kritisere ethvert lands regjerings politikk, må det prinsipielt også gjelde den israelske regjeringen. Pragmatisk: så å si alle jøder som bryr seg er kritisk (på en eller annen måte) til den israelske regjeringen.
• På den andre siden er demonisering av Israel ved bruk av åpenbart jødefiendtlig argumentasjon helt klart utenfor.

Utover det behøves avklaring.

Hva er et "jødisk ståsted"?

Først bør organisasjoner som karakteriserer seg som "jødiske" gjøre så noenlunde rede for kriteriene de bruker for det "jødiske", altså hva de mener med det. For eksempel: Det finnes jødiske organisasjoner med et uttalt religiøst formål (som regel å betjene de religiøse behovene til en gruppe eller menighet), fremme jødisk kulturuttrykk (alt fra dans til musikk), formidle jødisk historie (vi har to museer i Norge), fremme sosiale relasjoner eller beskytte jødiske rettigheter som borgere eller minoritet.

Det er nemlig ikke mange ting det å være jødisk i seg selv kvalifiserer eller diskvalifiserer deg til. Det finnes dyktige klezmer-musikere som ikke er jøder, noen av de fremste hebraister er ikke jøder, og mange fremragende medarbeidere i jødiske organisasjoner er heller ikke jøder.

Hvis noen startet en organisasjon som heter "Jødiske botanister" ville et naturlig spørsmål være: hvordan kvalifiserer det å være jøde en botanisk tilnærming? Det kan være det er gode svar på slike spørsmål (se for eksempel AJMA), men "fordi det er jødisk" er meningsløst.

Hvis vi ser på J Street, for eksempel, er de tydelige på at de er jødiske fordi de mener å bygge på jødiske verdier og flertallet av jødiske amerikanere. En slik erklæring åpner for saklige diskusjoner om hva de legger i jødiske verdier, om de faktisk overholder dem, og hvordan de vet hva flertallet mener og er sikre på at de faktisk fremmer dem.

Et genetisk sammentreff alene må være det dårligste argument for å fremme noe som "jødisk". I henhold til jødisk tradisjon har en person halachisk ("lovmessig") status som en jøde om han/hun er født av en jødisk mor, og det åpner for at en person som oppdager at hans/hennes mormors mormor var jøde har jødisk status. Men en slik person vil ikke ha bedre grunnlag for å uttale seg på vegne av jødisk liv fra sekundet før en slik oppdagelse til sekundet etter.

Med andre ord kan man ikke bare erklære seg som "jødisk" for å søke om plass i teltet for sitt standpunkt.

Et lite poeng om berettiget nevrose

I programmet On The Media oppsto det for en del år siden en diskusjon mellom to jødiske aktivister om kritikk av Israel. Jeg husker ikke detaljene men poenget har festet seg.

Den ene siden ("de rimelige") argumenterte med at jødisk kritikk mot Israel ikke bare var berettiget men nødvendig av to årsaker: det ene var at israelske politikere kanskje brydde seg mer om "intern" kritikk, og det andre var at jødisk forsvar av Israel ville ha mer troverdighet om jødiske grupper gikk foran med et godt forbilde ved å være nyansert.

Den andre siden ("de steile") argumenterte med at det allerede var nok av kritikk av Israel, og at det var et større behov for et robust forsvar. Videre påpekte han at jødisk kritikk ble misbrukt av Israels fiender: kritikerne ble brukt som alibi, som "token Jews".

Begge disse synspunktene har noe for seg, men det er trist å konstatere at de steile har empirien på sin side. Jeg kan ikke komme på et eksempel på at jødiske organisasjoner har fått mer gehør for sitt israelforsvar fordi de også viser evne til å være kritiske til den israelske regjeringen.

De som holder seg i skyttergravene og holder sine reservasjoner for seg selv har gode grunner til det.

Jeg lander likevel (og inntil videre) på siden til "de rimelige" fordi jeg mener at det ikke dreier seg om å overbevise (eller verbalt "beseire") fiendene men å opplyse og nyansere debatten slik at de (tross alt) mange som er åpne og nysgjerrige blir mer eksponert for fakta og logikk enn påstander og paroler. Og så har det verdi i seg selv å søke fakta og bruke etterrettelig argumentasjon for sin sak.

Om hva som er "legitimt"

Ofte fremmes "legitim kritikk av Israel" som et kriterium for hva som skal innrømmes eller er akseptabelt, men det er ikke lett å få øye på hva "legitimt" egentlig skal være. Ordet brukes oftest om at det å tilegne seg eller anvende makt skal rettferdiggjøres, for eksempel at statens monopol over distribusjon og salg av alkohol er legitim eller at politiets bruk av makt er legitim. Den norske statens voldsmonopol har legitimitet i grunnloven, humanitære prinsipper og vår egen lovgivning, for eksempel.

Men vi kan også argumentere med at motstandsbevegelsens "illegale" bruk av vold under annen verdenskrig var legitim, fordi den ble rettferdiggjort av Norges og nordmenns rettigheter. Det er mange eksempler på voldsbruk vi ikke bare legitimerer men beundrer selv om den ikke var lovlig i sin tid.

(En generell regel er at jo mer som står på spill jo lettere er det å rettferdiggjøre, altså legitimere, mer drastiske virkemidler – også retoriske virkemidler.)

Med kritikk er det vanskeligere, fordi kritikk med rette er beskyttet av ytringsfrihet. Hva som er rettferdig kritikk vil alltid være subjektivt: som regel vil avsenderen mener det både er rettferdig og berettiget, mens målet vil oftest synes det hverken er rettferdig eller berettiget.

De fleste som snakker om "legitim kritikk" synes likevel å mene "saklig underbygd og rettferdig kritikk", altså at den 1) bygger på etterrettelige fakta og etterprøvbar logikk, og 2) den lager ikke egne kriterier mot (i dette tilfellet) Israel, altså at den er rettferdig. Men for å være tydelig: usaklig og urettferdig kritikk er for all del og nesten alltid lovlig. Dessuten: ser man på historien viser det seg at kritikk som føles usaklig og urettferdig ofte er det motsatte – men det blir avvist fordi det er ubeleilig.

Problemet er at saklighet og rettferdighet er ikke noe man kan påvise i en håndvending, selv om man er debattredaktør eller sitter på desken et eller annet sted.

Hva er problematisk med (for eksempel) JVP?

Det er to tydelige tendenser i dekning av "jødiske" grupper (som JVP) både i Norge og deler av utlandet:

• Det er liten interesse for det flertallet av åpenbart jødiske individer og organisasjoner mener om sakene som omtales. Tvert i mot hersker det en formell og uformell boikott av jøder som kan forbindes med Israel.
• Disse gruppene fremheves som spesielt beundringsverdige i lys av sine standpunkter. Ofte i kontrast med de mest ytterliggående på motsatt side av sakene.

Denne tendensen forsterker tendensiøsitet fordi den har en bestemt versjon av sannheten som premiss (og den følger #israelharalltidskylda - memen som er bærebjelken for mange journalistiske og akademiske karrierer i Norge) - for så å vurdere alt som kommer fra jøder på det premisset.

Med andre ord: vi vet at du er en rettskaffen/opplyst/god jøde om du tror A, B, C og D. Ellers er du motsatt, altså ond/uopplyst/miljøskadd jøde. Slik tankegang er naturligvis hårreisende fordomsfull, men når du først begynner å legge merke til hvor mye det er av den, er det nedslående.

Realiteten er naturligvis den at det er en enorm bredde i meninger om den israelske regjeringens politikk i jødiske miljøer, både i og utenfor Norge, og det lever de fleste jøder godt med.

Problemet er altså ikke at det ulike og sterkt sprikende meninger, men at enkelte meninger opphøyes til "rette" av utenforstående. Et eksempel er at de få Holocaust overlevende og deres etterkommere som er anti-israelske stadig fremheves som sannhetsvitner, mens det store flertall som mener annerledes ikke en gang nevnes.

Det hjelper ikke at disse mer eller mindre jødiske gruppene synes det er helt greit å bli opphøyet til profetisk status på denne måten. De klager bittert over at de ikke får mer plass i jødiske fora men gjør veldig lite for å fremme mangfold der de ønskes velkommen. Selv hos folk som under visse omstendigheter hadde myrdet, voldtatt og/eller bortført dem.

Hva skal stå utenfor teltet?

Et påfallende trekk med en del av disse gruppene er at de sjeldent tar initiativ eller takker ja til åpne diskusjoner. Videre blir de aldri utfordrert i arrangementer de deltar i eller intervjuer de stiller opp til. I stedet har de en tendens til å klage over at de møter motbør blant andre jøder og å bedyre alt mulig godt i sine intensjoner og kunnskap som vi visstnok skal ta for god fisk.

Med andre ord er de lite glade i å bli utfordret, og i all rettferdighets navn er det lett for dem å unngå å bli det.

I det følgende vil jeg likevel gjøre rede for noen av tingene jeg synes er problematiske, og så hører jeg gjerne på innvendinger.

Ukurante premisser

Mange beskyldninger rettes for tiden mot alt som kan være israelsk: noen hører til langt ute i konspiland, mens andre har godt faktisk grunnlag.

Et godt prinsipp bør være "extraordinary claims require extraordinary evidence" eller for å si det på en annen måte: bevisbyrden bør være høyere jo mer alvorlig anklagen er.

Dette prinsippet gjelder ikke for omtale av Israel, der løse beskyldninger omtrent umiddelbart aksepteres som ubestridte fakta. Dette fenomenet strider både mot sunn fornuft og demokratiske verdier, men det bidrar også til demonisering. Paradoksalt virker det også mot sin angivelige hensikt, i det folk lettere avfeier uberettigede og ubelagte påstander enn treffsikre anklager.

For å ha en god og konstruktiv debatt er det nødvendig å avklare premisser. Når folk leverer som ubestridt at Israel driver folkemord, er en apartheidstat, går inn for etnisk rensing, osv., er det ikke mulig å diskutere annet enn disse premissene. Og når de avviser utfordringer mot slike påstander, er det rett og slett ikke grunnlag for en konstruktiv debatt.

Uholdbare standpunkter

I tillegg til bestridte eller forrykte premisser er det enkelte konklusjoner som gjør en diskusjon vanskelig. Blant disse er:

• Israel har all skyld for gjeldende problemer. Dette er nå utgangspunktet for en stor del av "forskningen" som foregår i Norge (og andre steder) på dette emnet, og det er åpenbart fordummende. Men det umuliggjør enhver nyansering og jager folk i retoriske skyttergraver.
• Israel skal legges ned. Hvis folk mener det, må de også ta ansvaret for konsekvensene av et slikt standpunkt, altså hvordan de mener det skal foregå, hvordan israelske jøder skal beskyttes mot folkemord og/eller fordrivelse, osv. Inntil de avklarer dette, er det ikke noe å diskutere.
• Israel er ondt i roten og som følge av landets eksistens. Snakk om høy bevisbyrde.

Skadelige former

Det er jo ikke bare innholdet i argumentasjonen som kan skape problemer, men også måten det fremføres på. Jeg finner det aldeles uakseptabelt at forsøk på å forsvare Israel eller nyansere debatten boikottes av meningsmotstandere, blir møtt med trusler, forsøkes skreket eller trommet ned, e.l. Jeg har ingenting usagt med folk som støtter slikt eller hvis synspunkter brukes til inntekt for slik fremgangsmåte.

Det er også noe dypt problematisk i navn og paroler med uholdbare implikasjoner. Navnet "Jewish voice for peace", for eksempel, har som implikasjon at alle andre ikke ønsker fred.

Hvor stor plass er det så i teltet?

Ingenting av det jeg har beskrevet her burde hindre en konstruktiv debatt eller vedvarende uenighet. Men det stiller krav til at man:

• Benytter redelige og saklige midler i debatten, altså at man lar seg utfordre. Det er noe ufint å stille opp i alle mulige arrangementer og snakke på vegne av det mest autentiske jødiske og derved gi alibi til folk som de fleste jøder anser som fiendtlige eller sågar farlige.
• Viser samme respekt for meningsmotstandere som man forventer at de selv skal få. Nå har det ikke vært slik at "israelvenner" har hatt for vane å overdøve og true sine meningsmostandere, men uakseptable midler bør være uakseptable uansett sak.