Å forstå antisemittisme som fenomen (og ikke konsept)

Plakat for spillefilmen "Mellom gentlemenn" (1947), som utforsket antisemittisme i og omkring New York på 40-tallet. Filmen var godt ment, men argumentasjonen sviktet litt i at man påtalte diskriminering mot folk som på en måte ikke fortjente det.

Mye av diskusjonen om antisemittisme dreier seg om å etablere kriterier for hvilke ytringer eller handlinger kan betegnes som antisemittiske, eller om personer kan stemples som antisemitter.

Dette er et villspor.

Definisjon

Først og fremst er antisemittisme et fenomen, noe som påviselig skjer. Min definisjon i det følgende vil være:

Antisemittisme er et fenomen som består i at mennesker blir utsatte for urett fordi de identifiseres som jøder.

Denne definisjonen avviker fra forsøk på å definere antisemittisme som en intensjon og skyver også det unyttige spørsmålet om å identifisere "antisemitter" på siden.

I det følgende ser vi på begrepene hver for seg, så diskuterer vi konsekvensene for diskusjoner om antisemittisme, relevans for liberale demokratiske verdier, og så kommer det nerdestoff til slutt for de spesielt interesserte.

Bestanddelene

Urett kan ta mange former – omtale som er feil eller villedende, sosialt utenforskap, konformitetspress, undertrykking av uttrykksformer, diskriminering, mobbing, trakassering, trusler, regelrett vold, tap av borgerrettigheter, fordrivelse og mord. Med urett menes behandling som er i strid med normer, regler og lover som gjelder andre. Slik urett gjennomføres ved utøvelse av makt. Makt kan være uformell (fra parter som har spesielle privilegier som toneangivende, tilgang til media, osv.) eller formell (fra instanser som har lovbestemt myndighet).

Identifiseres som jøder – den vanlige formuleringen er "fordi de er jøder", men den tar ikke høyde for at jøder ofte går i skjul for å unngå urett, og at folk kan identifiseres som jøder ved assosiasjon eller spekulasjon. Problemet ligger derfor ikke i at jøder står frem som jøder, men hvordan andre behandler dem de betegner som jøder. (Hva jødisk identitet går ut på blir en annen essay, følg med).

Utsettes for – det er vanlig å snakke om hva jøder opplever og derved (ofte implisitt) gjøre antisemittisme til noe subjektivt som ligger hos jødene. Det åpner for gaslighting og andre hersketeknikker ved å antyde at jøder misforstår de som skjer, er hårsåre, mangler sans for humor, osv.

Et fenomen – altså noe som påviselig skjer og som kan skyldes ulike og ofte sammenfallende årsaker. Vi kan analysere og diskutere hva som forårsaker ting som vi ser skje og koble til andre fenomen, holdninger og annet.

Konsekvenser

Et par vesentlige momenter er viktige å merke seg her:

En urett kan begås mot enkeltmennesker og/eller grupper
En urett er en urett, uansett hvordan offeret for uretten oppfatter eller håndterer det. Det er ikke hvor synd det er på jøder som er det avgjørende, men hva de utsettes for. Eller sagt på en annen måte: at jøder er resiliente i møte med urett, unnskylder ikke uretten.
Anklager om antisemittisme er mindre produktive enn forståelse av ansvar for fenomet. Til tross for at antisemittisme foregår i Norge, er det meg bekjent ingen som påtar seg skylden for det. Å forstå årsakssammenhenger for et fenomen åpner for konstruktive diskusjoner om medvirkning som ikke skyldes onde intensjoner, men andre (mer eller mindre uskyldige) forhold.
Urett tar ulike former og kan indikere større eller mindre problemer. En sleivete kommentar i fylla er noe annet enn en mobbekampanje på en barneskole. Fordomsfull uvitenhet i en kronikk er noe annet enn metodiske forsømmelser i undervisningsplaner. Blant mange mulige eksempler.
Det er (tror jeg) lettere å diskutere prinsipper som skaper urett enn å diskutere hva som er "akseptable" meninger om det jødiske. For eksempel: når jøder tillegges verdier som følge av misforståelser om jødisk lære, er det bedre å diskutere årsaken til disse misforståelsene enn å bebreide dem som holder på dem.
Å forstå det som et fenomen gjør også (litt håpløse) semantiske diskusjoner overflødig, blant annet om at "antisemittisme" omfatter alle som kan regnes som "semitter".
Viktigst av alt senker det terskelen for ansvarliggjøring uten å ty til stempling, anklager eller beskyldninger som burde bevises. Makthavere trenger ikke å erkjenne skyld for å forplikte seg til forbedring.

Nerdestoff

Denne definisjonen søker å løse et såkalt epistemisk problem, noe forenklet hvilket utgangspunkt vi bruker for å forstå og analysere antisemittisme. Uten at jeg har undersøkt dette uttømmende, tror jeg dette passer bra med hovedlinjene i historisk forskning om antisemittisme, der man tar utgangspunkt i påviselige hendelser som utgjorde urett mot jøder for så å forstå drivkreftene som la til rette og utløste disse hendelsene og hvordan de forløp.

Forskning om rasisme viser forøvrig at holdninger bare er en del av flere mekanismer som skaper urett. Forståelse av antisemittisme som et problem i Norge bør derfor ikke begrenses til å måle holdninger, og særlig ikke etter kriterier som innbyr til sosialt akseptable svar. Man må også se på muliggjørende og forsterkende mekanismer og ikke minst hvilke kontekster som oppstår.

Allerede på 1920-tallet sluttet forskere å forstå antisemittisme som en konsekvens av det jødiske. De forsto at jøder ble utsatte for urett på grunn av svikt i storsamfunnet og innrettet sin forskning etter det. At antisemittisme blir utbredt også i samfunn uten noen (eller mange) jøder støtter dette utgangspunktet.

Hvordan jøder takler uretten de utsettes for, er absolutt et interessant felt, men neppe for å forklare eller forstå antisemittisme. I Norge, hvor minoriteten er liten og sårbar, er det nødvendig for å forstå hvor bærekraftig jødisk liv er; men det illustrerer også godt hvordan en minoritet tilpasser seg vekslende forhold.

Mer nyttig er det å forstå antisemittisme som et symptom på dyptgående samfunnsmessige problemer. Det som skaper, støtter og forsterker urett mot jøder vil også rette seg mot andre grupper.

"Alle" er mot antisemittisme, og dagens norske samfunn er opptatte av å motarbeide og hindre urett. Tendensen til å redusere antisemittisme til intensjoner har svært begrenset verdi. Likeledes lærer vi lite om årsak til urett ved å studere dem som utsettes for det. Skal vi motarbeide antisemittisme må vi legge klisjeene bak oss og forstå langt mer sammensatte ting.